Dixie er spesiell på alle måter. Noe av det roligste og snilleste man kan tenke seg. Rolig var hun også på lørdag når valpene ble født. Normalt så kan du se på tispene nesten ett døgn i forveien at det er fødsel på gang. Det er pesing, stressing og graving til den store gullmedaljen. Ikke noe rart, for de har det veldig vondt under oppblokkingen. Men Dixie...Der så man ingenting av dette, jo kanskje litt graving, men det hadde hun gjort hver dag siste uken. Datoen var jo der, så den var grei, men eneste grunn til at jeg tenkte fødselen var på gang var at hun ikke ville spise. Jeg tom tempen på henne, og da så jeg at den var gått ned, så skjønte noe var på gang. Ellers var det ingen tegn. Klokken 15:30 begynte hun plutselig å presse uten noe forvarsel. Jeg var jo i nærheten av henne hele dagen så jeg kunne følge med. Det gikk litt tid før noe skjedde. Hun presset og presset til hun ble sliten. Så plutselig før kl 18:30 så jeg en pose og en liten pote inni. Det var ikke den letteste valpen å få ut. Den var kjempestor, og kom med bakenden først. Jeg måtte hjelpe litt til, men valpen kom til slutt. Ei tispe på 198 g, og det er ikke lite. neste valp kom rett etter. Litt trøblat der og siden den nesten kom på tvers. Jeg fikk snudd den litt, og da kom den også med bakbena først. Ei tispe til på 178 gr. Etter vekta på Dixie før valpinga, kunne jeg tippe på 3 eller kanskje 4 valper. Men grunnen til vektøkninga var nok at hun hadde spist godt under hele drektigheta. Hun så heller ikke veldig stor ut, og var sprek til det siste, så jeg var ikke overrasket over at det bare var 2. Jeg er strålende fornøyd med det. Jeg ønsket meg tisper, og når det ble to av dem er det helt greit 😁 Det kan være stor fare for at ei av dem blir igjen her hos meg, men det får tiden vise. Dixie var nok litt overrasket over de små som var skyld i smertene, men morsinstinktet tok fort over. Naturen er fin på den måten. Det er ingen som trenger å fortelle dyrene at de er blitt mødre. Begge jentene var friske og fine, og de tok puppene fort. Ett døgn gammel hadde begge økt godt i vekt, og det er så god bekreftelse å få. Det kommer nok til å bli en del valpebilder fremover. I begynnelsen sover de mest, men jeg må likevel ta bilder. Bare de snur litt på seg blir det jo et nytt motiv. Nå gleder jeg meg til å følge utviklingen til de to små jentene, og så må jeg finne et rosenavn på B til dem begge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar