Nå er T-gjengen 7 uker.

7 uker allerede. Jeg vet ikke helt hva det er med dette kullet, men jeg henger visst ikke med i svingene. I mitt hode er det ikke tale om at de kan være leveringsklare om 1 uke. Nå er  det forsåvidt ingen som reiser så tidlig da, og det er jeg glad for. Det er ikke noen grunn for det, for de kommer alle opp i normal vekt, og vel så det. På en eller annen måte føler jeg at jeg trenger mer tid med dem, selv om de er helt i rute. De spiser godt alle sammen, grønn gutt helst når han får nystekt kjøttdeig (uten salt), men også tørrfor. De andre spiser oppbløtt tørrfor med vom. De er veldig mye ute på stua og leker, men går mot valpegården når de skal sove. Det har vært fryktelig sein vår her på Oppdal, men nå er det endelig slik at de kan være ute. I begynnelsen var det helst på terrassen. Jeg har jo alltid hatt de i hundegården, men denne gangen var det et stort problem. Steffi har gravd så mange hull, at jeg var redd de skulle gå seg bort under bakken, og trerøttene. I dag løste jeg det problemet... jeg dyttet tepper inn i hullene. Joda det ser rart ut, men det fungerer. Nå kan de endelig løpe rundt å kose seg. De stortrives der med selskap fra de voksne og katta Rufus. Det er rett ut når de våkner, så dette er pottetrening. De starter dagen ca klokken fem om morgener, og da er det tisseturer, mat og lek. De tar ingen hensyn til at jeg går i halvsøvne og forsøker å henge med dem. Når det egentlig er tid for meg å stå opp, ja da sovner dem. Det er ei herlig tid med valper, og jeg elsker å sitte ute på trappa å se på de små nøstene som løper omkring.

Et oppdretterliv er et liv med store kontraster. Det er mye glede i hundene, og spesielt med små valper. De lyser opp livet. Men det har sine tunge stunder også. For 5 dager siden mistet vi Tilde. Min skjønne gode herlige tispe som jeg hentet på Island for snart 8 år siden. Hun var den mest kosete hunden som fantes, og hun var en god "sjef" for hele flokken her. Det var meningen at hun skulle gå her som ei dronning i mange år til. Det gikk så fort. Ene dagen forsøkte hun å stjele så mye mat hun kunne fra de andre, og neste dag var hun dårlig og kastet opp. Det er jo ikke uvanlilig at de gjør, men på kvelden måtte jeg ta henne med til veterinær. Etter mange undersøkelser og blodprøver, fant de ut at leververdiene hennes var skyhøye. De fant ikke årsaken denne kvelden, men jeg dro tilbake morgenen etter. Da fant de ut at hun hadde en stor kreftsvuls på levra. Det var ingenting å gjøre med det, så vi måtte bare la henne få slippe. Du kunne også se på øynene hennes at hun selv hadde gitt opp. Det er ikke å fatte at hun er borte, og at ting kunne forandre seg så fort. Klart hun må ha gått med det lenge, men hunder er ekspert på å skjule smerter. I ettertid kan man huske at hun sov kanskje mer enn normal, men hei det var jo Tilde, hun har jo ikke akkurat funnet opp kruttet. Det er små ting, som at hun ikke lenger kom løpende med de andre når jeg tok frem osten, og andre små tegn som var forandret den siste tiden. Det var fryktelig tungt å ta henne bort, men man må bare huske de gode stundene hun har gitt oss. Jeg har jo også Steffi og Hera etter henne, så hun lever videre i dem.

Det har vært en stor trøst å ha de små valpene her nå, og jeg har fått tatt noen bilder av dem i helga. Bilder av enkelte valp kommer i neste innlegg.

Først et aldeles bedårende bilde av de to tispene, som gjerne vil komme ut å leke.

Og et søtt bilde av rosa tispe. Det var bare tilfeldig at den smukken, som er en biteleke lå akkurat der, men det passet så godt å ta bilde.

Man kan godt kombinere gaming og valpekos. Nina og venninnen tilbringer mer enn gjerne litt tid sammen med de små.

Nina med den valpen hun mener er hennes, den mørke tispa.

Stille og fredelig her.